62 Blåmann

I likhet med flere andre diktere var Vinje gjetergutt i barneårene. Og han trivdes sammen med dyrene! «Kalven og Kviga og den vaksne Ku er liksom meir ein medlem av Familien», erklærer han om husmannslivet i Telemark. «Dette Samliv med Naturen, denne Samsorg og Samglede med den, kunne me enno hava …» Ja, Olav Midttun peker på at det var Vinje som førte husdyrene levende inn i vår diktning, et trekk som Bjørnson, Garborg og mange andre har ført videre.

Blåmann og Lykle, de har levd i dikterens nærhet, selv om han diktet dem inn i historien om «Storegut». Sangen stod første gang på trykk i «Dølen» våren 1860. Annie Haavie har laget melodien.

«Vinjestoga» er nå museum med omvisning på sommers tid, og der henger den dag i dag bjellen som Lykle kom alene hjem med en sen kveld i Aasmunds barndom. (Gunnar Bonsaksen, 2006)

Tekst: Aasmund Olavsson Vinje  (1818-1870)
Melodi: Anne Haavie (1809-1888)
Født Anne Rebekka Holmsen i 1809 i Enebakk, død 18. april 1888 i Kristiania

27.1 Den fyrste song

Moren som sang ved Per Sivles vugge i Aurland i Sogn het Susanna Ryum. Det var faktisk to gutter hun satte til verden den 6. april 1857. Tvillingbroren døde med én gang, og det så ut til å gå samme vei med Per. Men jordmoren gav seg ikke, og klarte å berge livet hans. Faren, hestehandleren Eirik Sivle, befant seg på Østlandet i embeds medfør. De to giftet seg da høsten kom, og slo seg ned på Stalheim.

 Susanna døde allerede høsten 1859 etter å ha fått ytterligere to tvillingpar. Da var Per to og et halvt år, og den eneste av søsknene som var i live. Spesielt sterke minner om sin mor kan han ikke ha hatt, men han snakker om ”liksom ein skimt eller ljoske av andletet hennar”.

18 år gammel skriver han i sin dagbok: ”Havt en forunderlig drøm. Drømte at jeg var hos min moder medens hun laa og strævede med døden. Hun døde, og hendes lig var saa rørende skjønt. Jeg kyssede mange gange den kolde pande, og var slet ikke bange …”

Morsbildet ble stadig sterkere i sinnet hans i denne perioden, og han var 20 da han skrev de fire versene i ”Den fyrste song eg høyra fekk”. De kom på trykk i Arne Garborgs blad ”Fedraheimen” i november 1877. Et femte vers som av og til blir tatt med når sangen synges er velment i sitt innhold, men sikkert ikke skrevet av Per Sivle.

De stillferdige ordene maner frem barndommens tapte paradis i et liv som allerede bar sterke skygger, og som endte med at dikteren selv gjorde slutt på det i 1904. For ham selv og flere er de blitt ”den song som all ting heilar”. Melodien av Lars Søraas understreker i høyeste grad den spesielle stemningen i sangen.

Per Sivle (1887) Foto: Johan von der Fehr (1833 – 1906)
Tekst: Per Sivle (1857-1904)
Melodi: Lars Søraas d.e. (1862-1925)

7 Fagert er landet

Anders Hovden (1860-1943) var bondesønn fra Sunnmøre, og klarte under økonomisk vanskelige kår å arbeide seg frem til presteutdannelse. Kanskje ville han ikke ha klart det uten god hjelp fra en ikke ukjent sambygding, nemlig Ivar Aasen, som var en nær venn av hans far.

 Som prest virket Hovden i forskjellige kall: Sørlandet (Lista), Østlandet (Kristiania, Krødsherad, Østre Toten) og Trøndelag (Melhus). I 1893 debuterte han som forfatter, utgav en lang rekke bøker og knyttet vennskapsbånd til både Arne Garborg, Per Sivle og Johan Falkberget.

I dag huskes han først og fremst som forfatteren av ”Fagert er landet”, skrevet en vinterkveld i 1907 i Krødsherad, hvor han da var prest. Om dette forteller han selv:

”Det var ein herleg kveld. Eg gjekk på ski – åleine – frå prestegarden ned til Bjertneset. Alt var berre snø og stor stilla. Over landskapet: garden, bygda, den tilfrosne Krøderen og skogane attom kvelvde seg himmelen, strødd med stjerner, endå månen skein alt han kunde og la ein fantastisk eventyrljoske over alt saman. Eg hadde slik ei fin løype. Då steig landet fram. Medan eg går der soleis opp og ned, vert salmen ferdig. Eg går berre inn på kontoret mitt og skriv han ned.” 

Melodien ble til allerede i 1609, komponert av tyskeren Melchior Vulpius.

Tekst: Anders Hovden (1860-1943)
Melodi: Melchior Vulpius (1570-1615)